Det finnes en enorm vilje og ønske om å holde fast ved julen. Den betyr så utrolig mye for mange. Vi har alle drømmer og erfaringer av en jul som vi ønsker skal være slik også i år.

På samme tid vokser det fram en “ånd” som vil løsrive vår tradisjonsrike høytider fra deres historiske forankring. Om det gjelder at man er redd for at barn skal få presentert julens budskap for tydelig, eller om man hevder å ha andre religioner og kulturer sin sarte følelser for øye, så ansees fortsatt Bibelens julebudskap som en trussel.

Hvorfor?

Er det englenes budskap om Guds fred til mennesker eller i mennesker Guds velbehag? Er det frykten for å fortelle muslimene at et barn er født i Betlehem? Eller at ens barn skal høre at det kom tre vise menn med gull, røkelse og myrra til himmelens konge i stallen?

Det er interessant at hverken jøder eller muslimer selv ytrer noe stort problem med julegudstjenester eller julefeiringen. Kan det være fordi hvem som helst som vil kan søke om at ens barn skal slippe å delta? Kanskje kan det ha å gjøre med at lærere og skoler generelt er flinke å ta hensyn?

Kan det være at en del av disse “vanlige” argumentene mot en kristen feiring og vektleggingen av juleevangeliet er vikarierende?

Jeg mistenker mange for å skjule seg bak slike argumenter for kunne frembringe en kritikk som er urettmessig og feig. Er man så usikker på sin egen tro og overbevisning at man kvesser klørne hver gang noe annet “truer” dette?

Ikke vet jeg, men jeg vet hvert fall en ting: Uten Jesus hadde vi hverken hatt jul, påske eller pinse. Heller ikke søndag, for den saks skyld. Men kanskje det er noen som håper at ingen skal huske det?

God Jul og Guds fred til alle :-)

Det ble allerede under den meget tynne debatten om den nye ekteskapsloven påpekt fra kritikerne at dette også ville åpne opp for at andre grupper ville kreve rett på barn. Nå viser det seg at det gikk under et år før de fikk rett. For AP vil nå gjøre kunstig befruktning tilgjengelig også for enslige kvinner.

Og her er kanskje esensen av problemet: Barn ble med den nye loven fratatt retten til en far og ble gjort til et objekt for å tilfredsstille voksnes behov. Prinsipielt er det da ingenting lenger som hindrer at ikke hvem som helst som ønsker det burde få kunstig befruktning.

Og hvorfor stoppe der? Hvorfor skulle ikke kvinner selv få bestemme over sin egen kropp og stille seg til rådelighet og bære fram barn for homofile menn i parforhold, eller single menn? Finnes det lenger noen fornuftige argument som sier hvorfor vi kan åpne for at den ene grupppen har rett på barn, men ikke andre? Barnet har tydeligvis ikke selv noen rettigheter fra fødsel av i kraft av å være et menneske og selvstendig individ.

Barnets verdi er redusert til å måles i voksnes behov og krav. Går vi tilbake rundt 100-150 år så hadde ikke jentebarn egne retter utover sin tilhørighet til sin far. Når hun ble gift så opphørte hun som eget individ og ble regnet som en del av sin manns rettigheter (og var også beskyttet av hans juridiske retter). Den samme holdningen til kvinner finner vi idag blant stater som vi ser på som underutviklet hva gjelder menneskerettigheter.

Men er det ikke den veien vi selv holder på å gå? Vi har gjennom den nye ekteskapsloven tatt en farlig og perverst skritt i retning av å gjøre barns verdi basert på voksnes behov og ønsker. Deres rettigheter er formet av voksnes rettigheter og ikke med barnets beste som hensikt.

Vår frihet og liberalisme, ja, vårt ønske om å ikke støte eller diskriminere noen (les: homofile), begynner å gjøre sine innhugg tydelige på våre grunnleggende verdier. Før var det noe som het: Kvinner og barn først. Trenger vi kanskje å minne visse grupperinger og politikere om dette igjen?

For å toppe det hele så er våre kjære, jordnære og konservative folkevalgte fullstendig i en Obama-rus. Dagrun Eriksen som til vanlig er en jordnær og ydmyk politiker fra hyggelige og snille Krf får helt hetta når Will Smith går forbi og fniser og kniser over Twitter (på direkten, selvsagt), mens Kari Henriksen er opptatt av å få tatt et dårlig mobilbilde av Obama som knapt kan skimtes i det fjerne. Hun skal jo selvsagt legge det ut på nettet, kan forstå.

Personlig har jeg glatt hoppet over alle artikler om Obamas Oslo-besøk. Jeg er lei alle analysene, alle bildene av flyet og bilen hans, rulletrappen som skal brukes ned fra flyet, den røde løperen og politiet i forskjellige øvelsessituasjoner.

Tenk det, jeg har hoppet over så mye av dette som jeg kan, og allikevel er jeg dritlei. Men jeg har en følelse av at stortingsrepresentanter og journalister er veldig glade. De har jo ikke måtte tenke på noe annet i flere dager. Journalistene trenger ikke lete opp og jobbe med noe dypere eller meningsfullt som faktisk angår mennesker i dette landet, og politikerne får fri fra plagsomme journalister og kan faktisk ta et bilde LIVE av selveste Obama.

Eller enda bedre; Will og Jada Smith!

Tenk det! Og de er til og med bare mennesker, Eriksen…

Støre har selv støttet dette skole prosjektet og sagt at det fremmer toleranse. De jenter og kvinner som blir undertrykt av Taliban er jeg ikke så sikker på støtter utenriksministeren vår i dette. Det må også samtidig være pinlig for vår rød-grønne regjering som er sterkt kritisk til private, og spesielt kristne kan man få inntrykk av, faktisk støtter skoler som nekter jenter skolegang eller grunnleggende rettigheter.
Er det virkelig regjeringens hensikt at man fremmer toleranse på bekostning av menneskerettighetene? Er det regjeringens hensikt å føre to vidt forskjellige linjer hva gjelder moralske krav i Norge kontra Pakistan eller andre steder i verden?

Det er mest de sidene som omhandler hennes forhold til andre statsråder og statsministeren som har fanget interessen. Men eks-statsråden har også tatt for seg andre sider av jobben som statsråd. Nemlig hennes innsats for å fremme homopolitiske verdier og agenda i samfunnet, og da spesielt kirken. Hun sier at hun var, og er fortsatt, opptatt av at kirken ikke skal ha frihet til å mene eller gjøre hva den mener er rett i denne saken. Etter hennes syn undertrykker den minoriteter og dette er utrolig provoserende for hennes rettferdighetssans. Derfor bør de heller ikke ha religionsfrihet på dette feltet.

Det er mange svakheter og mangler ved hennes argumentasjon. For det første mener altså Bekkemellem at kirken har å mene det hun mener til enhver tid om andre og deres liv? Hva da om hun selv befinner seg på siden av hva andre oppfatter som rett, da skal hun selv utsettes for tvang og press for å føye seg? Er dette hva hun oppfatter som demokrati og ytringsfrihet? Eller gjelder dette prinsippet om delvis trosfrihet kun kirken?
Et annet spørsmål blir om hun ikke finner det en smule motstridende å bruke samme midler mot kirken som hun hevder denne bruker mot andre? Hun vil diskriminere et religiøst mindretall fordi de “diskriminerer” en minoritet. Per i dag er ikke “de homofile” lenger i mindretall. De tilhører det politisk korrekte og har politisk og økonomisk støtte som andre minoriteter bare kan drømme om. Kirken derimot kjemper en for mange tapt kamp mot politisk styring og tvang. Om de ikke gjør som de får beskjed om så skal dette tvinges gjennom!

Nei, Karita. Du fremstår ikke som særlig troverdig i din tynne argumentasjon. Jeg beundrer deg for din iver og ønske om å hjelpe minoriteter. Men dette kan aldri rettferdiggjøre maktbruk mot andre menneskers overbevisning og tro.

Hvorfor? Jo, det skal jeg si deg. Hvert år øker politikerne løftet sitt. Man blir mer og mer desperate etter å vinne folkets og medias gunst, så man bruker sterke ord og løfter. Når så mandagen kommer og man våkner opp fra den politiske maktrusen, så innser man at de fleste av disse løftene kan bli vrien å holde, så unnskylder man seg med at man ikke husker eller mente noe annet, eller en annen patetisk unnskyldning. Det er faktisk så ille at de gir meg skikkelig “hang-over”, jeg som aldri var med på valgfesten.

Jeg skal stemme, det er klart, men hva er det blitt til når partiene og kandidatene jobber som aldri før for å vinne din stemme, mens interessen er synkende? Snakk om ond sirkel. Politikerne – i godt driv sammen med en sensasjonshungrig presse, bøter på problemet med å bruke enda sterkere ord og løfter. De kjemper tross alt om din oppmerksom mot en viss kongolesisk rettssak som minner mer om en skikkelig dårlig episode av “Boston legal” som aldri ble satt opp på TV-skjermene.

Men hallo, det er faktisk langt mer spennende å følge denne rettsaken enn den norske valgdebatten. De (kongolesiske aktoratet) er i motsetning til mange norske politikere faktisk troverdig: De sier at de vil ha penger og at de to nordmennene vil bli dømt og jeg har merkelig nok ingen som helst problem med å tro det.

Så er spørsmålet, hvem har egentlig det største troverdighetsproblemet?

Foto: Stortinget