Jeg er kristen. For hel****.

Jeg er kristen. For hel****. thumbnail
1 Star2 Stars3 Stars4 Stars5 Stars (1 votes, average: 1.00 out of 5)
Loading ... Loading ...
By
Published: February 7, 2013

Mai 2011: Jeg sitter på biblioteket på Universitetet i Stavanger, drikker Pure Rush og leser Stavanger Aftenblads fredagsPluss. Så kommer jeg over en artikkel om helvete. Helvetesdebatten på 1950- tallet med Ole Hallesby i spissen er tema, og artikkelforfatteren Jarle Natland, spør: Hvor ble det av alt snakket om helvete? Enten er dette temaet noe han ønsker å få tilbake på dagsorden. Eller så er spørsmålet rettet mot kristne. Jeg kan godt snakke om helvete.

Er helvetet borte?

”Teolog Kjell Arild Pollestad skreiv om å bli gammal i ein 3- siders artikkel i Aftenbladet før påske: ”Etter døden er kjenslene anten gode, eller det er ingen kjensler i det heile”. Hallo? Har sjølv katolikkane avskaffa helvete som omgrep? Sjølv er eg oppvaksen tett på bedehusmiljøet i Ryfylke på 70- talet- og me var aldri i tvil om kor gale det kunne gå for dei som ikkje trudde på Jesus”.

Natland spør om helvete- begrepet etter 70- tallet har forsvunnet fra folks tale og fra litteratur generelt. Han tar ikke direkte stilling til om helvete har blitt et hysj- hysj – fenomen blant kristne, som vil legge skjul på dette i sin egen misjonering av religionen, eller om folk bare har sluttet å spørre etter helvete. Jeg tolker det likevel slik at han spør de kristne om deres stilling til helvete, både privat og ”offisielt” som kristne. Først tar han utgangspunkt i teolog Pollestad sin tidligere ytring – at følelsene etter døden enten er gode eller at de forsvinner. Dette var fremstilt som Pollestads personlige kristne tolkning, men så får vi vite at Pollestad siterte den romerske vismannen Cato som levde på 100- tallet f. Kr. I forhold til Bibelen selv kan sitatet høres korrekt ut- Jesus fremstilte selv døden som en søvn – den evige søvn (døden) er fortapelsen, mens frelsen er å være “våken”, i Guds nærvær.

Men selv om dette var teolog Pollestads personlige ytring, så hadde den ikke kunnet representere et allment kristent ståsted på livet etter døden. Det Natland forteller om sin egen oppvekst på Vestlandets bedehus er kanskje sant, – og blir hyppig brukt som skremselspropaganda mot kristendom av mange ateister– men bedehusmiljøene hadde også egne ”personlige” tolkninger av helvete og livet etter døden, – som heller ikke nødvendigvis er representativt for kristendommen som sådan. All teologisk arbeid, som vitenskapelig arbeid, er teoribasert - på samme måte som personlige, religiøse tolkninger samt ulike tolkninger gitt i et bestemt miljø er ”menneskeskapte”. Tolkningen kommer kanskje ikke fra Bibelen eller Gud selv. Katolisismen er et eksempel på et slikt ”avgrenset” religiøst miljø, der en egen bibeltolkning forekommer. Men det er ikke katolisismen eller bedehuset som alene bestemmer hva kristendommen som religion hevder og står for.

Manglende nyanser

Og slik er det ofte i dagens ateistiske samfunn – hver gang man (ofte en ikke- kristen forfatter) trekker frem en diskusjon om kristendommen, fokuserer man på det som er ensidig negativt (f. eks helvetet), eller på de religiøse fanatikerne (som i dette tilfellet er katolikkene og bedehusmiljøene og Ole Hallesby), for så å la dem ”definere” hvordan kristendommen er, eller hva kristendommen sier. Heldigvis er Natland litt mer nyansert enn dette.

”Helvetesdebatten som for mange er uløyselig knytta til namnet hans, vart utløyst av ein tale Hallesby heldt i NRK i 1953. Han formante lyttarane til å omvenda seg – for elles kunne dei vakna i Helvete. Hamar- biskop Kristian Schelderup gjekk i rette med Hallesby – og meinte at det var vanskeleg å kombinera trua på ein kjærlig Gud med tanken på evig helvetesstraff. Hallesby på si side anklaga biskopen for å bryta med Bibelens ord og kyrkja si trusvedkjenning”.

Natland får altså fram at det fantes ulike tolkninger og synspunkter på helvete blant de kristne. Det er altså slettes ikke en ensidig tro blant kristne på helvete, både når det gjelder dets eksistens og definisjonen på helvete som sådan. Muriel Sparks’ kjente sitat: ”Hvis man først skal gjøre noe, bør man gjøre det skikkelig. Hvis man først skal være kristen, kan man like godt være katolikk”, tar etter min mening hjerteskjærende feil. Katolikkenes bibeltolkning er ikke mer ”skikkelig” enn andre kristne trossamfunn fordi den kanskje er mer streng eller “bokstavtro”. Det er ikke slik at hvis man først skal tro på Gud så må man tro på Bibelen ord for ord, uten rom for personlig tenkning eller tolkning. Snarere motstrider dette hele den kristne tenkningen: Du har fri vilje for å skulle tro på det ønsker å tro. Gud kunne skapt deg til en robot som slavisk trodde på ham/ henne. Men Gud ønsket at menneskene skulletro frivillig. Bibelen oppfordrer også menneskene til å forske og til å finne sannheter i tilværelsen.

Natland spør diakon Henrik Von Achen i den katolske kirke om helvete, som svarer:

”Det me veit er at nokon vert frelst, men me veit ikkje at nokon vert fordømt (…) For min egen del vil eg seia at gleda over frelsa ville vera vesentlig redusert dersom frelsa ikkje gjeld alle (…) Helvete er alt anna enn inkluderande (…) Synet på Helvete har ikkje endra seg som følgje av kva som er politisk korrekt, men som følgje av ei utvikling i Kyrkjas forståelse”.

Kirken har altså også endret standpunkt gjennom historien, som følge av samfunnsendring og endrede tolkninger av Bibelen. Men fremdeles er kirken fortsatt bare et menneskelig miljø som bygger på egenforståtte tolkninger. Det er kun Bibelen selv som taler det egentlige sanne. Lucrets skriver: ”Hvor mange ugjerninger er ikke begått i religionens navn” (og dette er et vanlig argument blant ikke- kristne). Men disse ugjerningene er ikke skapt av religion, de er menneskeskapte, slik som f. eks vitenskapen. Religionen har feil og mangler fordi menneskene har feil og mangler. Det samme har vitenskapen. Forhåpentligvis kan religioner også modernisere seg og tilpasses nyere tid.

Alle under èn kam

I slutten av Natlands innlegg om helvete kommer vi til Dantes guddommelige komedie fra 1320. I dette stykket er helvete et mye mer interessant sted enn himmelen. Natland bruker her begrepet ”paradiset” i stedet for ”himmelen” som motsetning til helvete, noe som også er vanlig bruk av begrepet i dag, men som likevel er feilaktig. Det er typisk at debatter om helvete ignorerer jødedom og islam, fordi religion i Norge nærmest er synonymt med kristendom. Helvete eksisterer jo også i andre religioner. Islam og jødedom er også jahveistiske religioner – derfor blander man ofte begreper som tilhører de ulike religionene sammen. Forståelig nok. Paradiset er for eksempel i kristendommen ikke det samme som himmelen. Paradiset er det fullkomne stedet på jorden hvor Adam og Eva ble skapt, men ble kastet ut av. Det er altså på det jordiske riket, ikke det guddommelige. Graden av fullkommenhet avhenger av graden av Guds tilstedeværelse. I Eden / Paradiset var Guds tilstedeværelse i nærhet, men ikke slik som i himmelen. Dette er i kontrast til for eksempel Islams forståelse og tolkning av at paradiset er stedet man kommer etter at man er død.

Helvete nevnes ikke i Bibelen. Jesus snakker om et sted hvor de kriminelle pleide å bli “kastet til”, som en mulig metafor for at de som syndet, ble fortapt. Bibelen forteller også at det finnes en stengt port på jorden som er bevoktet av flere kjeruber. Denne porten leder deg inn til Edens hage. Si fra om du finner den.

Tagged with: , , ,

Tips en venn Tips en venn

Siste kommentarer

    Ordtaket