Gammel i Norge

Gammel i Norge thumbnail
1 Star2 Stars3 Stars4 Stars5 Stars (No Ratings Yet)
Loading ... Loading ...
By
Published: January 5, 2013

Hvor harde og pinefulle er ikke de siste dager for et eldre menneske! Han blir svakere for hver dag, hans øyne blir fylt med tåke, hans ører døves, hans styrke svinner, hans hjerte kjenner ingen fred lenger, hans munn stilner, og han sier intet ord. Hans sjels styrke svekkes, og i dag kan han ikke huske hva gårsdagen var. Alle bein verker. De ting som for lenge siden ble gjort med lyst, er smertefulle nå, og smaken forsvinner. Alderdom er det verste som kan påføres et menneske, skal den egyptiske filosof og poet Phan-hotep ha sagt for snart 4500 år siden.

Om en stakket stund renner 2013 ut i vårt alt oppslukende tidshav: Beinbygningen noe sprøere. Fordøyelsen ikke hva den var. Heller ikke synet. Musklene skrumper inn. Sviktende lungekapasitet høres stadig tydeligere.  Hjertet pumper ujevnt. Rynkene ikke lenger like sjarmerende som før. Men vi er evige optimister. Fester setebeltene under himmelen mot stadig fjernere mål på vei fra banken. Unge i sinn. Uovervinnelige – om enn noe ubekvem i det sosialdemokratiske eventyret?

Politikere setter pris på hodene våre. Øker ene inntekten med tusenlappen i måneden, samordnes ektefellens med minus tusen. Bidrag til fellesskapet som fylles opp med gamle mennesker som lever lenger. Derfor reduseres pensjoner hvert år. Likevel minker ressurser til underhold. Akkurat som veier og jernbaner og sykehusvesen og offentlige bygninger misligholdes. Olja står på bok. Landet kan få økonomisk ulivssår om eldrebølgen får for mye penger. Nasjonaløkonomien kommer i ulage med økt forbruk på tingliggjort og halvdød infrastruktur. Vi har hørt det i så mange år at alle snart tror på det.

Det velges mellom onder når penger mangler. Offentlige institusjoner som huser gamle går på sparebluss. Mennesker dopes ned. Lite mat, feil ernæring, ingen mosjon og dårlig helsetilsyn er erkjente tilstander. Dør gamle som følge av sviktende omsorg? Isfjell stikker dypt i vannene, tenker vi. Det påtrengende spørsmål er hvorfor det ikke reises vedvarende unison kritikk mot forholdene. Vi vet de eksisterer og har gjort det lenge. Har de friske og oppegående akseptert tingenes tilstander? Myndighetens definisjonsmakt; eldre mennesker har ingen nytteverdi. Det betyr i så fall at vi har akseptert mennesket som en stadig redusert verdi – i og utenfor seg selv. Hvor er samfunnets samvittighet? Glemt sin egen framtid i overdådighetens samtidsperspektiv?

Det er i gang diskusjoner om hva sykdomsbehandling skal koste. Prisen per hode er foreløpig satt til fem hundre tusen kroner. Kostnadsoverslaget tas selvsagt utenfor vårt politiske miljø. Det er vanlig framgangsmåte. Naturvitenskap har forlenget våre liv med adskillige år. Nå skal denne legitime, ansiktløse profesjon vurdere livslengde på oppdrag fra et departement i bakgrunnen. For medisiner koster mye. Gode medisiner er svært dyre. Institusjonsplasser rådyre. Og selv ikke løssluppen innvandring vil skape nok hender til omsorg. Kostnadene kan uansett ikke forsvare tre, fire år forlenget menneskeliv. Skjønner? Debatt om saken pågår i samfunnet over tid. Intensjoner normaliseres. Det er vel sånn det er, tenker vi. Så trer partiene fram på arenaen. Slutten på tilværelsen avgjøres med knappetrykking på Løvebakken. Man konkluderer at slike løsninger vil gagne oss alle på sikt. Akkurat som selvbestemt abort. Det største moralske framskritt på 1900-tallet. Etterpå kan motstandere, som abortmotstandere, klassifiseres som generelt samfunnsfiendtlig og spesielt menneskefiendtlig.

Kan det tenkes en utvikling her når det i framtiden skal kjempes på mange tragiske allmenninger? Aktiv dødshjelp praktiseres i deler av Europa, sivilisasjonens vugge. Diskusjonen er ikke ukjent her hjemme heller. Problemstillingen forekommer ganske grei. Skal et uhelbredelig sykt menneske få lov til å avslutte livsløpet selv? I vår tid med ekstremt individualisert fokus syns svaret også greit. Så kan det være, at det over tid innarbeides forståelse om at vi – på forskjellig vis – er en økende belastning for oss selv, familie og samfunn. At vi er overflødige – ting.  At det blir naturlig å sette endelige grenser for livet i offentlig eller privat regi. Det skjønner du vel?

Diskriminerende og nedsettende holdninger til eldre har vært en del av samfunnsmoralen i årevis. Verdibørsene lyser stadig rødere på livslinjene. Alderdom har hatt synkende prestisje. De fleste eldre er skrøpelige, syke og hjelpeløse; glemsomme, forvirret, senile og unyttige, synes omkvedet å være. En forfallsperiode i en ungdomsfokusert og privatisert ideologi.

 

Tagged with: ,

Tips en venn Tips en venn

Siste kommentarer

    Ordtaket