Fredsnasjonen Norge

Fredsnasjonen Norge thumbnail
1 Star2 Stars3 Stars4 Stars5 Stars (No Ratings Yet)
Loading ... Loading ...
By
Published: November 13, 2012

Både den 4. Oktober og natten 28-29 oktober 1944 angrep de allierte Ubåtbunkeren “Bruno” i Laksevåg utenfor Bergen. Under angrepet den 4. Oktober ble bunkeren angrepet av 152 fly som tilsammen slapp 1432 bomber hvorav kun en liten del av lasten traff målet. Hoveddelen av lasten traff uheldigvis bebyggelsen rundt bunkeren og førte til sivilt tap av liv. Daværende Forsvarsminister Kronprins Olav skriver i et til nå hemmeligstemplet brev til Forsvarsdepartementet i London at «Vi kan ikke beklage oss over at sivile liv gikk tapt…» og videre at ««(…) At der begge ganger er skjedd ødeleggelser av boligbebyggelsen omkring u-båthavnen, og at der, særlig første gang, er gått med norske liv, kan vi ikke beklage oss over, hvor sørgelig dette i og for seg er, når man tar hensyn til den militære viktigheten av målene som bombingen var rettet mot.»»(Begge sitater hentet via NRK.no) Når det er sagt så fremhever også  Kronprinsen at sivile tap i direkte fysisk tilknytning til målobjektet kan legetimeres men at bombetreff lengre unna er kritikkverdig.

Denne saken har nå kommet opp i media gjennom en sak publisert på NRKs nettsider. hvor særlig Kronprinsens betraktninger blir fremstilt i et negativt lys. Måten denne saken fremstilles på, føyer seg inn i en rekke artikler i norsk media hvor hendelser blir tolket i en særegen kontekst, særlig gjelder dette i forhold til sikkerhetspolitiske og militære saker. Gjennom å analysere hvordan media har tolket saker som omhandler de nevnte temaer så får man et inntrykk av at Norge skal konsolidere sin stilling som fredsnasjon. Den debatten som vi ser i dag er etter min mening vridd mot et konstruert bilde av Norges rolle som en fremragende fredsmegler.

Det at Norge har bidradd til at det har blitt fred i noen få konflikter, særlig blir Palestina og Osloavtalen samt freden på Siri Lanka nevnt som kroneksempler. Men ser vi på realiteten så er den annerledes, fred ble til gjennom avtaler, men vedvarte ikke. Det bildet som konstrueres og videreformidles gjennom mediene, gjør at den kollektive identiteten formes til tro på en konstruert identitet. Så kan man argumentere for at all kollektiv og nasjonal identitet i utgangspunktet er konstruert, noe som på mange måter er et faktum man ikke kan komme utenom. Likevel så ser vi i liten grad en tosidig debatt vedrørende Norges stilling som fredsnasjon. Det er i liten grad at det er “fredsnasjonen” som begrep som utfordres, det tas for gitt at Norge er en fredsnasjon. Her for en liten uke siden ble Norsk våpeneksport debattert under overskriften “våpeneksport bryter med norge som fredsnasjon.” Når et såpass omfattende begrep blir gjort dekkende for en nasjon uten at det blir gjort noen motdebatt er problematisk.

Det har vært en motdebatt, men den har vært begrenset til et lite antall bøker som er skrevet av forfattere som aller har hatt eller har tilknytning til Forsvaret. Emil Johansens “Brødre i Blodet,” Sverre Diesens “Fornying eller Forvitring, Forsvaret mot 2020″ og Palle Edstöm, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlarys “Krigerkultur i en fredsnasjon” er eksempler på litteratur som tar opp debatten fra en annen side og stiller spørsmålstegn ved fredsnasjonen og går langt i å presentere en dobbeltmoral ved den norske nasjonen. Forsvaret skal brukes offensivt for å trygge Norge, samtidig så må ikke begrepet krig brukes rundt Norske styrker for man kan jo ikke være i krig for fred. Fredsnasjonen Norge kan ikke være del av en krig, for det vil rokke ved nasjonens posisjon som “fredsnasjon.”

Er dette et sunt samfunn? Kan man virkelig ha et samfunn som distanserer seg så bort fra krig og konflikt at det er utenkelig på egen jord, eller er dette et resultat av en pasifisering av samfunnet gjennom faktumet at vi er del av landet som er ansett som det beste å bo i. Prioriteringene, vi som nordmenn står ovenfor er i all hovedsak rettet mot hvilken grad av luksus vi skal unne oss. Den freden som våre forfedre sikret oss både i 1905 og i 1945 har aldri blitt utfordret siden. Den kalde krigens slutt fjernet den siste trusselen mot Norges eksistens, og siden den tid har konsolideringen av fredsaspektet ved Norge som nasjon bare blitt styrket.

Dette er konseksten som vi i dag benytter for å se på sikkerhetspolitiske og militære hendelser før og nå. Denne konteksten gjør at enhver positiv referanse til utøvelsen av militærmakt annet enn i en strengt defensiv rolle vil rokke ved bilde av fredsnasjonen. For så å returnere til Kronprinsens brev til Forsvarsdepartementet så er det et brev som bygger på en militær overveielse, tapet av sivile i en klar og definert krigssituasjon er militært sett leit men desverre også del av krigen. Når så denne overveielsen analyseres i en moderne kontekst hvor fred og fredsarbeid er dominerende så blir analysen heller meningsløs.

Det er tid for at det kommer en meningsfull debatt om fremstillingen av nasjonen som fredsnasjon. Ikke minst vil en slik debatt være viktig når norge nå er i ferd med å avslutte det primære bidraget til ISAF i Afghanistan og det vil komme en debatt om man har fått utrettet det man satte ut for å utrette. De to debattene vil måtte tas samtidig og noen konklusjon vil nok ikke kunne settes men det er diskusjonen som er det essensielle i “Fredsnasjonen Norge.”

 

Tagged with: , ,

Tips en venn Tips en venn

Siste kommentarer

    Ordtaket