Dødsstraff for drap – for og imot ved moralfilosofien

Dødsstraff for drap – for og imot ved moralfilosofien thumbnail
1 Star2 Stars3 Stars4 Stars5 Stars (No Ratings Yet)
Loading ... Loading ...
By
Published: October 15, 2012

Related

    Gjenoppretter dødsstraff egentlig rettferdighet?

    I 2006 ble Iraks diktator Saddam Hussein offentlig henrettet ved hengning foran en direktesendt tilskuerskare. Publikum jublet, og folk feiret hans død også over Atlanterhavet. Hva er det som rettferdiggjør slike ydmykende handlinger? Hvorfor er dødsstraff OK, så lenge det anvendes som hevn på onde handlinger? På bloggen Morbus Norvegicus har bloggforfatter og lege Morten Magelssen skrevet et innlegg om dødsstraff i Norge, og spør:

    “Det er sunt å teste oppfatninger vi tar for gitt, så derfor er jeg nå djevelens advokat og påstår: Blant samfunnets aller viktigste oppgaver er å gjenopprette rettferdighet når forbrytelser har blitt begått. Et kynisk, forsettelig drap kan noen ganger kreve forbryterens dødsstraff for å gjenopprette rettferdiggheten. Dette dreier seg ikke om hevn, men om gjengjeldelse, som er noe annet.”

    Dette pro- argumentet for dødsstraff likner filosofen Immanuel Kant’s gjengeldelsestanke og måte å forsvare dødsstraff på, som hevder det er en logisk grunn til å gi mennesker igjen med samme mynt. Kant hevder at når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre, proklamerer vi egentlig et ønske om at vår atferd skal gjøres til allmenn lov. Når et fornuftsvesen bestemmer seg for å behandle andre mennesker på en bestemt måte, proklamerer han derfor at det etter hans mening er slik man bør behandle folk. Hvis vi reagerer med å gi tilbake med samme mynt, gjør vi derfor ikke noe annet enn å behandle ham slik han har bestemt at folk bør behandles. Hvis han behandler andre dårlig, og vi deretter behandler ham dårlig, retter vi oss også etter de valgene han har gjort. Ifølge Kant er det “hans egen onde gjerning som besørger straffen”.

    Kant mener at det er viktig å straffe kriminelle proporsjonalt med lovbruddets alvorlighetsgrad. Dødsstraff er derfor en nødvendig straff mot mordere,;for mord er bare døden en streng nok straff. Men Kants gjengeldelsestanke fungerer som et sirkelargument: Dersom staten skal reagere på mord med dødsstraff, er det nå staten som går inn i morderens sko og proklamerer at “det er sånn vi mener man skal behandle folk”. Dersom det ikke fins en pekepinn på hva som er objektivt umoralsk (at det er galt å drepe, uansett hvem som dreper), har vi ikke lenger en standard for hva som er rettferdig. Hvorfor skal staten ta seg retten til å drepe, og samtidig proklamere overfor befolkningen at det er galt å drepe?

    Slik synker staten til samme nivå som den dømte. Logikken “øye for øye, tann for tann” er bakvendt og irrasjonelt; da prinsippet som styrer handlingene er hevn. Hevnmotivet gjenoppretter ifølge tilhengere av dødsstraff rettferdigheten, og man antar at alle mordere er ondskapsfulle og ute av stand til å forandre seg. Men mange som begår mord er ruset, psykisk ustabile, og noen til og med barn. Prinsippet om straff bør i stedet for å ligge på hevn, dreie seg om forebygging, beskyttelse og læring.

    Men den norske staten har faktisk fremdeles rett til å drepe mennesker som har begått alvorlig forbrytelser. Sist gang dette skjedde, var så vidt jeg vet henrettelsen av Quisling. Det er problematisk at staten skal ivareta og beskytte folkets rettigheter, rett til liv, og samtidig ta på seg oppgaver med å ta liv. Statens verdigrunnlag blir da selvmotsigende. Det andre problemet med dødsstraff er at det strider mot menneskerettighetene, §3 om “rett til liv”. Det er klart at dersom lover eller bestemmelser eller andre rettigheter strider mot menneskerettighetene, skal menneskerettighetene gjelde. Amnesty har lenge drevet kampanjer mot dødstraff, og hevder “Why do we kill people who kill people, to show that killing is wrong?” Pradokset her er jo at staten har helt andre rettigheter enn vanlige borgere. Det å ha rett til liv må gjelde uansett handlinger eller straff, hvis ikke er det nettopp brudd på menneskerettighetene.

    Det tredje problemet er at vi unngår prinsippet om tilgivelse. Vi har ulik virkelighetsforståelse og forståelse av medmennesker, og dette er i utvikling så lenge vi lever. Jeg tror det er logisk at et menneske som har drept som 20åring, og som soner 21 år, ikke vil gjøre det samme igjen som middelaldrende. Det viktigste her er at dømte lærer av feilene sine. Vi bør gi dem en ny sjanse, slik som norsk straffesystem legger tilrette for. Ifølge statistikk er de aller fleste mordere menn som har drept i affekt, som kun dreper en gang, og som angrer. Seriemordere er det minimum av. Poenget er at man skal lære av feilene sine, og man kan ikke lære av sine feil når man er død.

    Et neste problem med dødsstraff er at straffen kan ramme uskyldige og av lave bevissikringer. Dødsstraff er en ugjenkallelig handling som kan idømmes uskyldige, men som aldri kan rettes på i ettertid av dommen. Det finnes flere horrible eksempler på dette i USAs rettsvesen.

    Noen har også hevdet at straff som ikke er dødsstraff i drapstilfeller, ikke veier opp for rettferdighetsprinsippet. Hvis en person på 20 år dreper en annen person på 20 år, mister den drepte kanskje 60 år av sitt liv. Til sammenlikning “mister” den dømte gjerne bare 10 år av sitt liv i norsk fengsel, og har videre 50 år og leve som fritt menneske. Men følger man dette argumentet, forutsetter man at en 20- åring sitt liv er mer verdifullt enn f. eks en 80- åring sitt liv (dersom drapsoffer var 80 år ville vedkommende kanskje bare mistet 2 år av sitt liv). Alle menneskers liv har lik verdi uavhengig av alder, og den dømte skal derfor sone like mye tid som straffeutmålingen på drap tilsier.

    Så langt er det eneste forsvaret for å drepe, at man handler i selvforsvar, eller dersom man erklæres som utilregnelig. Men da blir også straffeutmålingen annerledes.

    Filosof Elizabeth Anscombes taler for absolutte moralregler om at det finnes ting man bare ikke har lov å gjøre, uansett hva. Drap er et hovedeksempel. I kristen tradisjon mener man at det finnes bud og regler som gjelder alle mennesker til alle tider og uansett situasjoner. Det å lyve er ikke et så godt eksempel som drap (selv om Kant mener løgn er galt uansett situasjon), og det er fordi det finnes flere typer løgn. Det samme kan ikke sies om drap: Måten man dreper noen på, og om man dreper en såkalt slem eller snill person, har medvirkning, men likevel er drap en absolutt og universell umoralsk handling som krenker menneskeverdet og menneskets grunnleggende og mest verdifulle rettighet, nemlig retten til liv. Alle land er i prinsippet enige om at drap er galt og dermed ulovlig. Likevel finnes det mange eksempler på mennesker og historier hvor noen dehumaniserer andre, og dermed rettferdiggjør egen rett til å drepe andre.

    Å henrette Saddam Hussein - uansett hva han selv har gjort - så er det tynt grunnlag for å hevde at det var rett å drepe ham. I prinsippet bør ikke mennesker ha retten til å ta andres liv. Her passer det for øvrig å gjenta den gylne regel: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Og her bommer vel dødsstraff ganske mye.

    Tagged with: , ,

    Tips en venn Tips en venn

    Siste kommentarer

      Ordtaket